BarnsBeste

Møttes i SMIL-gruppe

- Hva står SMIL for, spør Gunnar Eide. – Litt usikker, men kan det være psykisk mestring i livet, svarer Joachim på scenen i Stavanger. – Det var nære og det kunne det gjerne ha vært, svarer Gunnar Eide.

av BarnsBeste

 

Joachim og Mathea sammen med familieterapeut Gunnar Eide på scenen under årets Mot til se - evne til å handle-konferanse.

Familieterapeut og tidligere BarnsBeste-ansatte Gunnar Eide har med seg to ungdommer på scenen under konferansen «Mot til å se – evne til å handle» i Rogalandsnettverket. Det er første gang de to skal snakke til så mange mennesker. Mellom 250 og 300 personer sitter i salen og de blir fort grepet av ungdommenes historier. Fort går praten inn på det å ta ansvar for syke familiemedlemmer.

- Du kan ikke si til et barn at det ikke skal ta ansvar. Det er noe vi alltid vil ha med seg. Men noen pauser hadde vært bra. For meg har skolen av og til vært et fristed fra det som skjer hjemme.

Tar ansvar hjemme. 17 år gamle Joachim har vært vant til å ta ansvar hjemme. Med en bipolar mor og en fraværende far er det han som i noen perioder måtte sørge for at lillebroren kom seg på skolen, at han hadde med seg niste, at klærne ble vasket og at det var noenlunde rent i hjemmet. Lenge trodde han at han var alene om å ha det slik. Men gjennom helsesøster fikk han høre om Kick Off-tilbudet, SMIL-grupper (som betyr Styrket Mestring i Livet) og Chil out-treff. Der traff han terapeutene Per Øyvind Lindgren og Gunnar Eide – og der traff han jevngamle Mathea.

– Vi hadde begge bipolar mor og en far som ikke har vært tilstede. Vi fant tonen med en gang, sier hun.

Ungdomsledere. De to kristiansandsungdommene er nå ungdomsledere på Kick Off-leirene og har sett at deres historier kan hjelpe andre. Ved å stå på scenen gikk de over nok en barriere. For første gang fortalte de om sine opplevelser foran et stort antall ukjente mennesker. Under ledelse av Gunnar Eide fortalte Joachim og Mathea om sorger og gleder i livet, om hva hjelpeapparatet kan bidra til å gjøre livet litt lettere for familier som sliter – og om hvordan de nå ser litt lysere på livssituasjonen.

– Kick Off-leiren ga meg et håp om at jeg kan komme meg videre. Der møtte jeg folk som hadde hatt det vanskelig og som det hadde gått bra med, sier Joachim.

– Du føler deg litt mindre ensom når du hører om at andre har hatt det som du har det, supplerer Mathea.

Skolen som fristed. De to ungdommene har også erfaringer og mening om hvordan skolen bør møte barn som pårørende. Det har ikke alltid vært enkelt, men det har vært lyspunkt. For Joachim har skolen av og til fungert som et fristed – et sted hvor han kunne koble ut det som skjedde på hjemmefronten.

– Skolen kan vise mer forståelse. Det er ikke alltid lærerne forstod hvorfor jeg ikke alltid hadde gjort leksene mine, sier Mathea.

 – For meg endret det da jeg selv tok initiativ til å fortelle om hvordan jeg hadde det. Da var det en lærer som skjønte noe. Jeg tror andre lærere visste om hvordan jeg hadde det, men gjorde ikke så mye.

De reagerer sterkt på de foreslåtte fraværsreglene som sier at 10 prosent fravær gir stryk (mer info).

– I mitt tilfelle vil det bety at jeg får problemer. Om du for eksempel bare har et fag to timer i uka, og dette er to timer hvor du ofte må stille opp i hjemmet, så skal det ikke mye fravær til før du stryker, sier Joachim.

(Fortsetter under bildet)

 

Joachim-Mathea-Gunnar Eide-2.jpg
Denne "veggen" ble laget av Mathea da hun var med på skotsk Young Carer-treff.

De to ungdommene har også gjennom Kick Off-miljøet knyttet kontakter til Young Carers-nettverket i Skottland. Der ble de blant annet presentert for ordningen med et såkalt «Green Card» - en ordning skotske Young Carers har for å slippe at man gang på gang må forklare for læreren hvorfor de kommer sent eller stiller uforberedt til skoledagen. På direkte spørsmål fra Gunnar Eide hadde de to gjerne sett en tilsvarende ordning i Norge.

Hjelp til å snakke sammen. Mathea bor nå hos en tante som har blitt fostermor etter at moren døde for et knapt år siden. De har begge et ønske om en bedre kontakt med sine fedre, men vet ikke helt hvordan de skal få til det. Mathea fortalte om hvordan hun tidligere hadde forsøkt med et brev, men det ble ingen suksess.

– Jeg har savnet det at noen i helsevesenet kan ta et initiativ til at jeg og pappa kan snakke sammen. Det hadde jeg ønsket meg, sier hun.

publisert 04.02.2016 00:00  |  endret 29.11.2017 09:18  |  Print versjon