BarnsBeste

«Barna er det kjæreste jeg har. Det må jo også gjelde for brukerne»

– Når barna mine er det kjæreste jeg har, hvorfor skal ikke det også gjelde for brukerne våre, sier Britt Toril Vartdal og Sigrun Asbjørnsen, henholdsvis sosionom og psykiatrisk hjelpepleier i Psykisk helseteam i Ålesund kommune.

av Gunder Christophersen

Årets pårørendekommune Ålesund har satt arbeidet som barneansvarlige i system. Sigrun Asbjørnsen (tv) og Britt Toril Vartdal er to av over 20 barneansarlige i kommunen.

 

Barneperspektivet henger høyt hos de to barneansvarlige i Møre-kommunen. Ålesund har siden 2013 hatt i overkant av 20 personer som har hatt oppgaven som barneansvarlige. Det betyr at disse skal sørge for at ansatte som møter syke foreldre skal ha øynene åpne for at det finnes barn og andre pårørende.

– Vår oppgave er å holde fokus på temaet barn som pårørende. Vi skal informere om rutiner, arrangere interne fagdager, finne ut hvor vi er og hva som er utfordringene . Våre teamledere skal jevnlig gi lederne tilbakemelding på situasjonen, som for eksempel en oppdatering på hvor mange barn som er kartlagt i de familiene vi jobber med, forteller de.

Vartdal og Asbjørnsen vil ha med seg teamlederne på oppgaven som barneansvarlige. Det mener de er en viktig forutsetning for at oppgaven som barneansvarlig får større gjennomslag. Selv er de ansatte på lik linje med sine kolleger – og det kan by på utfordringer.

– Det handler om kursing og veiledning av kolleger. Det er en hårfin balanse på at det med pasientens barn ikke blir mottatt som «nok en ting vi skal være opptatt av», sier de.

De er opptatt av å ikke gjøre det for vanskelig, verken for seg selv eller sine kolleger. Det å gjøre barna og foreldrerollen til tema blir alminneliggjort.

– Vi sier at dette er noe vi fra kommunen snakker med alle om, enten man strever med noe psykisk eller om det er kreft som har rammet familien. Da blir temaet litt ufarliggjort og de aller fleste forstår det. Barn er veldig robuste, men de trenger hjelp til å forstå situasjonen. Vårt inntrykk er at barna takler ganske mye. Det å snakke om barna og foreldrerollen handler jo om å snakke om det som mange ser på som det viktigste i livet, sier de.

Det hender de får tilbakemeldinger fra kolleger på at det er så vanskelig å snakke med barn.

– Vi snakker jo med voksne hver dag. Hvorfor skulle det være så mye vanskeligere å snakke med barn. Dette er noe vi er utdannet til, sier de.

 

Psykisk helseteam har gode erfaringer med hjemmebesøk. I Ålesund er det en prioritert måte å møte pasienter på – og Vartdal og Asbjørnsen er stadig på farta.

– Jeg kjører rundt med Ålesund kommune på døra, og sånn sett vises det jo at vi er på besøk.. Men med de frivillige hjemmebesøkene møter vi folk i trygge rammer, noe vi merker godt på barna. Et eksempel var at jeg satt meg ned med et barn og lekte litt. Etter en stund spurte han: Nå kan du fortelle meg hvorfor dere egentlig er her, sier Sigrun Asbjørnsen.

­– Vi møter folk der de lever livene sine. Vi ser de i hjemmemiljøet og kan følge dem over tid. Det å sette seg i sofaen til folk skaper en annen dialog, legger Britt Toril Vartdal til.

De vet likevel at i alvorlige tilfeller er de nødt til å reagere på det de observerer.

– Det er klart vi møter foreldre som har en redsel for det «trollet» som finnes der ute. De føler kanskje en frykt for at de blir saumfart som foreldre. Vi må være ærlige på at vi kan være pliktige til å melde bekymring til barnevernet. Vi begrunner også hvor det er viktig med informasjon til barna. Det interessante er at folk da ofte trekker paralleller til sin egen barndom, til en oppvekst med psykisk syke foreldre. Tenk om jeg hadde fått vite hvorfor mor var så rar, var det en som sa. Det er jo trist, men det er nydelig når dette åpner seg opp for folk, sier de.

publisert 13.11.2017 00:00  |  endret 13.11.2017 15:58  |  Print versjon