BarnsBeste

Sammen er vi mindre alene

- SMIL er for de barna som faller mellom alle stoler. De er friske, men lever med andre utfordringer i hverdagen enn sine jevngamle, sier enhetsleder i ABUP Lister, psykolog Anne Marie Sand Bakken.

av BarnsBeste

Denne artikkelen stod på trykk i magasinet "Kaos- Mening - Underveis" - utgitt av ABUP (Avdeling for barn og unges psykiske helse), Sørlandet sykehus - våren 2013

Linda Gundersen har god erfaring med å jobbe med SMIL-grupper. - Vi prøver å hjelpe dem med å tanoen bører vekk fra skuldrene deres, sier hun. Her sammen med Caroline. (FOTO: GURO WAKSVIK, ABUP)
Linda Gundersen har god erfaring med å jobbe med SMIL-grupper. - Vi prøver å hjelpe dem med å tanoen bører vekk fra skuldrene deres, sier hun. Her sammen med Caroline. (FOTO: GURO WAKSVIK, ABUP)

- Vi vet at barn som vokser opp med rus eller psykiske helseplager i familien er i en betydelig risiko. Statistisk vil en av tre få  problemer senere i livet. Derfor er vårt overordnede mål å forebygge, sier Sand Bakken.
I SMIL erfarer barna at de ikke er alene. De treffer jevngamle som har det omtrent på samme måten, og de får noen verktøy som vil hjelpe dem til å mestre hverdagen.
- Vi gir barna informasjon og kunnskap om hvordan det er å ha en far eller mor som har det vanskelig. Barna strever, men de er ikke pasienter. De er pårørende til en som lever med store livsbelastninger, presiserer hun.
Aldersmessig settes gruppene sammen etter behov, slik at det ikke blir mer enn cirka fire års aldersforskjell.
- Innhold og aktiviteter legges opp etter alder og sammensetning, men tema og mål er det samme.

Tidlig ute. Lister var tidlig ute med grupper for barn som pårørende. I 2008 startet de pilotprosjektet ”CU2” i Flekkefjord, med to grupper. Én knyttet til det distriktspsykiatriske senteret (DPS), og én rekruttert via helsetjenesten i kommunen. Etter pilotprosjektet så SMIL dagens lys i 2010.
- SMIL er en videreutvikling av ”CU2”. For å få kontinuitet og en bedre allianse med foreldrene, trekker vi dem inn både i forkant, midtveis og til slutt. De får vite hva vi snakker med barna om, og får muligheten til å ta opp de samme temaene med barna sine hjemme.
Det kritiske leddet er rekruttering. Psykisk helse er tabu for mange, og det er vanskelig for noen å forstå at barn skal ha hjelp på vegne av voksne som sliter.
- For å nå barna må vi samarbeide med dem som jobber med foreldrene. Det kan være behandlere ved DPS, og helsetjenesten i kommunen, forteller Sand Bakken.
Før barna får tilbud om å bli med i en gruppe, kontaktes foreldrene. Noen er skeptiske, men stort sett sier de ja til å la barna bli med i en gruppe.
- Vi har alltid en samtale med foreldrene før gruppen setter i gang. Det gir familien trygghet, og oss mulighet til å tilpasse opplegget slik at det blir så relevant som mulig, sier familieterapeut og leder for gruppene i Lyngdal, Linda Gundersen.
En annen utfordring kan være å få barna til å komme. De bor ikke alltid så sentralt til, og har heller ikke alltid mulighet til å bli kjørt av foreldrene.
- Derfor har vi søkt og fått midler til å dekke transportutgifter, sier enhetslederen.
Mat, moro og kos er også et viktig aspekt, og en god porsjon omsorg.

Positive opplevelser. Gruppene er nyttige for barna, det er ikke Gundersen og Sand Bakken i tvil om.
- De får positive opplevelser og tro på egne evner og muligheter. Vi ser de trives. Barna gleder seg til å komme, og er lei seg når det er slutt. De klarer å sette ord på ting, og skjønner at de ikke er alene, sier Gundersen.
- Skulle jeg si noe negativt om SMIL så må det være at det ikke er noen oppfølging. Det jobber vi aktivt med å kunne tilby, sier Sand Bakken.
Tilbakemeldingene fra foreldrene er gode. De sier det er litt lettere å snakke med barna om det som er vanskelig.
- De er positive, og føler seg sett og anerkjent på en fin måte. De skjønner at det er andre foreldre som også sliter, sier Sand Bakken.

Tar på seg ansvar. Barna beskytter foreldrene sine i mye større grad enn andre barn. Et annet fellesstrekk er at mange tar på seg for mye ansvar.
Typiske følelser barna kan streve med er skam og skyld.
- Mange tar for mye ansvar hjemme. De blir ofte ekstra snille og flinke, og gjør mye husarbeid. Men strekkes strikken for langt, ryker den, sier Sand Bakken.
- Vi prøver å hjelpe dem med å ta noen bører vekk fra skuldrene sine, sier Gundersen.
Det er mange likhetstrekk mellom barn som pårørende, uansett hvilke bakgrunn de har. På sikt håper Sand Bakken å inkludere barn av somatisk syke. Alvorlig sykdom som kreft kan gi de samme utfordringene for barna.
- I dag brukes det mye tid på kartlegging av barn. Jeg mener det er lite nyttig, så lenge vi ikke har noe å tilby i den andre enden. Vi må ha mer ressurser til å hjelpe dem barna som viser seg å være i risikogruppen.

publisert 10.05.2013 00:00  |  endret 14.11.2016 19:27  |  Print versjon