BarnsBeste

Psykiater med formidlingstrang

– Det kan være litt vemodig å lukke en skuff, men det gjør at man kan åpne en annen. Psykiater Anne Kristine Bergem organiserer livet sitt som en verktøykasse fra Clas Ohlsson: Mange skuffer – noen er åpne og noen er lukket.

av Gunder Christophersen


Anne Kristine Bergem starter i høst som doktorgradsstipendiat ved Nord universitet. Hun skal se på hvordan begrepet «barns beste» brukes av domstolene.

– Det går ikke å ha alle åpne samtidig, sier hun.

Nå åpnes en ny skuff for psykiateren som etter eget utsagn har formidlingstrang. Du har kanskje hørt henne på en eller annen helsekonferanse, i podcasten Pia og psyken, lest innleggene hennes i Nettavisen, Psykisk Helse, Ambulanse-Forum, RVTS Sør eller sett henne på God morgen Norge. Anne Kristine Bergems stemme og fortellinger har engasjert mange de siste årene. Hun kommer ikke til å lukke formidling-skuffen, men skuffen som nå åpnes skal stå åpen i fire år og føre til at hun selv får ytterligere faglig påfyll.

– Jeg begynner i et doktorgradsstipendiat ved Nord universitet i Levanger og skal de nærmeste fire årene forske på hvordan domstolene definerer begrepet «barnets beste». Spesielt skal jeg se på tvistesaker, eller det man nå kaller foreldretvister. Dette blir en kvalitativ undersøkelse hvor vi også skal hente informasjon fra flere aktører. Spesielt spennende blir det å høre på barna selv, sier hun.

Studiet er underlagt psykisk helse ved universitetet og hun har psykologspesialist Tore Aune som hovedveileder. Allerede før hun har startet forteller hun om stor interesse for hva som kommer ut av studien.

Hun hadde også valget mellom et treårig engasjement med fulle studier og et fireårig engasjement med undervisningsplikt. Med tanke på hennes formidlingstrang, var ikke det valget vanskelig.

Skal en liste opp de ulike engasjementene Anne Kristine Bergem har og har hatt, ville det alene fylle en bok. Nå lukker hun arbeidsforholdet hun har hatt for BarnsBeste de fire siste årene. Men engasjementet for barn som pårørende vil alltid være der, tror hun.

– Jeg ønsker å formidle at dette med barn i pårørenderoller er veldig vanlig. Det finnes overalt – i alle miljøer. Det blir bekreftet i de utallige historiene jeg har hørt de siste årene. En av de siste som gjorde sterkt inntrykk på meg var en voksen mann som fortalte om sin fars død. Faren døde da mannen var gutt og dette var en velfungerende, verbalt sterk familie som utad virket som om de kunne snakke om alt. Men det gikk fem år fra farens dødsfall til sønnen fikk rede på at han tok sitt eget liv, forteller hun.

Historiene fra slike barn som pårørende-roller bruker Bergem som illustrasjoner, enten i foredrag eller i de fagbøkene hun har skrevet på området. Hennes tre barnefagbøker – Pappa´n min er syk i tankene, Da pappa fikk kreft og Jeg ser deg er rettet mot barn som opplever psykisk sykdom, kreft og alkoholmisbruk i nær familie.

– Jeg har fått henvendelser om å skrive om barn som pårørende innen både angst og andre sykdommer, men forlagene tror ikke markedet er stort nok for slike spesifikke diagnose-bøker. Jeg trenger altså en organisasjon eller andre som samarbeidspartnere for å starte et nytt slikt prosjekt, sier hun.

Men hun har ikke lagt alle bokprosjektene på vent. Etter oppdrag fra Gyldendal forlag holder hun på med det hun kaller en generell lærebok innen arbeid med barn som pårørende.

– Dette er en bok som skal si noe om hvorfor voksne er så viktige for barn og hvorfor helsepersonell skal støtte opp om foreldrerollen i møte med familier, sier hun.

Historiene hun deler er ikke bare fra mennesker hun har møtt. Også fra sitt eget liv henter hun inspirasjon.

– Jeg husker veldig godt hvordan det var å være barn. Derfor kommer mange av de historiene jeg for eksempel har brukt i barnebøkene, til innenfra, og jeg tenker utifra hvordan det var å være barn.

Hun har også delt vanskelige historier fra sitt eget liv. I et blogginnlegg i sommer fortalte hun om et møte med en helsesøster da et av hennes egne barn strevde som verst.

– Slike historier, både mine egne og andre, kan være en døråpner og brukes som illustrasjoner. Det er viktig at arbeidet med barn som pårørende blir systematisk, men vi trenger også historier for å vekke følelser hos folk. Det åpner opp for å ta imot mer kunnskap, sier hun.

Men det var dette med skuffene i verktøykassen. Hvor mange skuffer står åpne nå i høst?

– Jeg har styreverv i Modum Bad og i BAR – barn av rusmisbrukere, jeg sitter i Lærerprofesjonens etiske råd og jeg er med i den frivillige organisasjonen Go´nok. Så blir jeg med i podcasten Pia og psyken frem til jul, en gang i måneden blogger jeg for Nettavisen pluss at jeg er spaltist i Psykisk Helse, Ambulanseforum og RVTS Sør. Så sitter jeg i sertifiseringskomiteen for pastoral klinisk utdanningsveiledning, ramser hun opp.

Så slår hun fast:

– Å være mamma er kommer før alt annet.

 

publisert 20.09.2017 12:57  |  Print versjon