BarnsBeste

Mangelfullt samarbeid med skolehelsetjenesten

Selv om foreldre hadde gitt tillatelse til at informasjon om egen helsetilstand kunne sendes til barnas helsesøster, var det ikke alltid at informasjonen kom frem. Det er noe av det som overrasket pedagogen Anne-Turid Karlsrud mest i arbeidet med mastergraden «Når eleven endrer atferd – barn som pårørende».

av Gunder Christophersen

Masteroppgaven til Anne-Turid Karlsrud.

 

Hun ville finne ut hvilke utfordringer skolehelsesøstre har i møte med barn som får roller som pårørende til foreldre med rusmisbruk eller psykiske vansker. Det hun fant deler hun inn i fire hovedutfordringer. Det at informasjonen ikke videresendes på tross av at det spesifikt var gitt tillatelse til det, var det som overrasket mest.

Avvener situasjonen: – Foreldrene tror egen epikrise videresendes automatisk til skolehelsetjenestene ved innleggelse til behandling og at barnet dermed er ivaretatt. Det var ikke tilfelle. Dette ble av helsesøstrene trukket frem som svært problematisk. Noen mente at grunnen kunne være at behandlerne ønsket å se situasjonen an. Dette ble beskrevet som uheldig, fordi eleven kunne utvikle symptomer i mellomtiden, sier Karlsrud.

Masteroppgaven er en kvalitativ studie hvor seks helsesøstre bidrar. Helsesøstrene har mellom 9 og 19 års erfaring, er alle fra Oppland fylke og  er fordelt på både små og større skoler. Masteroppgaven inngår som en del av Mosaikk-prosjektet som pågår ved Høgskolen i Lillehammer.

Mangelfull informasjonsflyt var ikke den eneste utfordringen helsesøstrene møtte.

Mangelfull kommunikasjon: – De opplevde også lite kommunikasjon med andre faggrupper rundt disse barna. Deres egen fagkunnskap var lite kjent. Videre opplevde de at det var stor taushet rundt foreldres rusmisbruk. Den fjerde utfordringen var at helsepersonell og fastleger i svært liten grad tar kontakt med skolehelsetjenesten når foreldre blir innlagt eller utvikler et rusmisbruk eller får psykiske vansker, sier hun.

Hennes engasjement for situasjonen til barn som pårørende fikk hun som student i pedagogikk. Da deltok hun på et kurs i psykologisk førstehjelp i regi av RBUP og der var det fire ungdommer som fortalte om hva som hadde vært nyttig for dem gjennom sin oppvekst med foreldre med rus- og psykiske vansker.

Utilgjengelig: – De hadde en opplevelse av at de ikke ble sett, hørt eller hjulpet av en autentisk og langvarig relasjon som strakk seg ut over det som var forventet. Behovet for å snakke med noen samsvarte ikke alltid med den oppsatte tiden. Andre nettverk var utilgjengelig og de måtte klare seg selv mellom hver oppsatte tid. Interessen for barn som pårørende har jeg i tillegg fått gjennom vennskap med en barneansvarlig ved en psykiatrisk avdeling i Oppland. Hun stiller ofte dette spørsmålet: Hva skjer med barna etter at vi har kartlagt dem? Blir de fulgt opp?

Hos sine intervjuobjekter fant Karlsrud et sterkt ønske om å gjøre noe for barn som var i en pårørenderolle.

– De mente de skulle klare å sette av tid til å gjøre noe, men så altså utfordringene i samarbeid med andre helseaktører. Selvsagt så de også behov for mer tid og mer ressurser i jobben. Mine intervjuer ble gjennomført før den ekstra satsingen regjeringen hadde på nettopp helsesøsterstillinger, forteller hun.

Anne-Turid Karlsrud jobber i dag som støttepedagog for barnehager i Gjøvik.  

– Problemstillingen og utfordringene til barn som er pårørende ligger i bakhodet og jeg tar det med meg i den jobben jeg gjør, sier hun.

 

Last ned hele mastergradsoppgaven 

Mer om Mosaikk-prosjektet: 

Doktorgrad til Kerstin Söderström 

publisert 09.11.2017 00:00  |  endret 09.11.2017 11:42  |  Print versjon