BarnsBeste

Håper masteren kan gi bedre rutiner

– Ditta e nok som forventa og kanskje itje så «hakkande gale», sier Anne Berit Kolmannskog på klingende sunnhordalandsk og tenker på resultatene hun fant etter å ha sett nærmere på journaldata fra 750 pasienter i Helse Fonna.

av Gunder Christophersen


Anne Berit Kolmannskog har i sin masteroppgave gått i dybden på 750 journaler i Helse Fonna for å se på rutinene for barn som pårørende-registrering. FOTO: PRIVAT

Like før sommeren leverte hun sin master i barnevern kalt «Barn som pårørende – Kvalitetssikring av rutiner for oppfølging av barn som pårørende i en psykiatrisk klinikk – en journalgjennomgang ved Helse Fonna HF». Masteroppgaven er en gjennomgang av totalt 750 journaler fra pasienter i alderen 20 til 60 år, innlagt på psykiatrien i Helse Fonna i årene 2010, 2012 og 2014. Pasientene er fra både Valen og Haugesund. Det hun fant samsvarer i stor grad med det tilsvarende journalinnsyn gjort på andre sykehus, noe som henne til å betegne det som forventet.

–  Hos 50 prosent av pasientene er det dokumentert foreldrestatus i journalen. Halvparten av disse har barn. I 2012 hadde en av fem av pasientene identifisert med barn gjennomgått en kartleggingssamtale. To år senere – i 2014 – hadde dette doblet seg. 38 prosent hadde da gjennomført kartleggingssamtale, mens tallet var 19 prosent i 2012, forteller hun.

Hun har også registrert at kartleggingsskjemaene er godt utfylt fra starten, men blir mangelfulle jo lengre ned i skjemaet man kommer.

– Det har nok sammenheng med innholdet i skjemaet. Når pasientene etter hvert blir spurt om samtykke til at helsepersonellet kan informerer barnet gjennom en familiesamtale, mangler 50 prosent av kartleggingsskjemaene dokumentasjon på pasientenes svar. I 20 prosent av skjemaene er det dokumentert et samtykke fra  pasienten. Dette resultatet er også i samsvar med andre undersøkelser.

 

Kvalitetssikring

Anne Berit Kolmannskog understreker at masteroppgaven hennes først og fremst er et kvalitetssikringsarbeid på oppdrag fra Helse Fonna HF. Som bi-veileder hadde hun førsteamanuensis Camilla Lauritzen ved Universitetet i Tromsø, som selv er blant de PhD-forskerne som har sett mye på barn som pårørende-utfordringene. Blant annet gjorde hun et tilsvarende dykk i journalene ved Universitetssykehuset i Tromsø  som det Kolmannskog har gjort i Helse Fonna. Hovedveileder var Anette C. Iversen ved Universitetet i Bergen.

– Håpet mitt er at dette journalinnsynet kan være med å justere litt på kursen i dette arbeidet. Det er ikke alltid nødvendig med de store undersøkelsene for å finne veien videre, sier Kolmannskog.

Hun har en litt annen fagbakgrunn enn andre mastergradsstudenter som setter søkelyset på barn som pårørende. Kolmannskog er biolog og har jobbet som saksbehandler og leder i det offentlige. Blant annet har hun åtte år bak seg i REK Vest – komiteen (Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk). Hun forteller at hun lenge har vært opptatt av barn som pårørende-utfordringene og da spesielt generasjonsoverføringen.

– Jeg har en personlig begrunnelse til dette engasjementet. Da jeg fikk anledning til et faglig påfyll, ville jeg gå dypere i denne problematikken. Det oppleves svært meningsfullt å kunne bidra inn i dette viktige arbeidet, sier hun.

Hun er i dag ferdig med studiene, og 43-åringen jobber som seniorkonsulent ved Klinisk institutt 1 ved Universitetet i Bergen.

 

Barnevernet viktigste samarbeidsinstans

Oppgaven er tatt innen barnevernet. Hun fant at nettopp barnevernet var den aktøren som var den klart største blant andre hjelpeinstanser. Ifølge kartleggingsskjemaene var barnevernet inne i 32  prosent av tilfellene.

– Andre aktører som fastlege, BUP og kommunehelsetjenesten er registrert i kun 12 prosent av kartleggingsskjemaene. Noen av pasientene var nok allerede i kontakt med barnevernet før innleggelsen i psykiatrien. Det er klart at foreldre som er i kontakt med barnevernet har behov for hjelp. Da er et samarbeid mellom barnevernet og voksenpsykiatrien særs viktig, mener hun.

Kolmannskog har også sett på om pasientene ønsker at helsepersonell skal ha mulighet til å kontakte andre instanser – såkalt samtykke-erklæring. Her er resultatene nokså nedslående. Rundt 50 prosent har sagt nei til dette. Under 10 prosent har svart ja, mens det ikke er oppgitt i de øvrige kartleggingsskjemaene.

 

Vanskelige skjema?

Hun tar også opp spørsmålet om kartleggingsskjema bør forenkles. Helse Fonna innførte tidlig rutiner for barn som pårørende-arbeidet og kartleggingsskjemaene som ble tatt i bruk i 2011 bygger på de anbefalingene som kom i rundskrivet Helsedepartementet kom med i forbindelse med lovendringene i Helsepersonelloven. Kolmannskog har registrert at kartleggingsskjemaene blir dårligere og dårligere utfylt jo lengre ned i skjemaet man kommer – og spør om årsaken kan ligge i hvordan skjemaet er opparbeidet.

 

Vil du lese hele mastergraden til Anne Berit Kolmannskog? Last den ned her.

 

publisert 29.08.2017 12:00  |  Print versjon